Det har i mange år vært praksis at panthavere - etter at boet har abandonert varelager eller driftstilbehør - ber skyldneren om å selge varene i eget navn, innberette mva, men betale hele kjøpesummen til panthaver. Når skyldneren er et selskap med begrenset ansvar blir konsekvensen at panthaver får hele salgssummen, med mva, mens skyldneren ikke har midler til å gjøre opp skyldig avgift. Det er i disse situasjonene lite inngående avgift å trekke i fra, slik at stort sett skulle hele mva delen av fakturaen gått til staten.
I Rt 2011-213 fastslår Høyesterett at en kjøper kan nektes fradragsrett dersom han vet at merverdiavgift ikke blir betalt. I premiss (45) uttalte flertallet:
«Dette arrangementet, med det sterke interessefellesskap som forelå, må få betydning ved vurderingen av Invex' senere krav om fradrag for inngående merverdiavgift. Avtalen var ikke i samsvar med den symmetri mellom utgående og inngående avgift som loven bygger på, jf. mine tidligere bemerkninger om lovens ordning. Tvert om var hensikten at selgerens avgift skulle benyttes til nedbetaling av lån og frigivelse av kausjonsforpliktelser, noe alle de involverte var fullt innforstått med. Det er da ikke urimelig at det ikke gis fradrag for kjøpers avgift.»
Dommen hindrer antagelig ikke fradragsrett der kjøperen er en utenforstående, prisen er et resultat av frie forhandlinger og der kjøperen ikke er fullt klar over at avgiften ikke vil bli betalt. Konkursrådet mener imidlertid at det bør gjøres noe med denne praksisen. Det er ikke heldig at man skal kunne bruke avgiftssystemet til å skaffe panthaver bedre dekning. Konkursrådet har tatt denne uheldige praksis opp i sin uttalelse nr 30 fra 14. mars 2002, der det konkluderes med:
«Rådet er kjent med rapporten «Merverdiavgiftens stilling ved tiltredelse av pant, abandonering og tvangsauksjon» av 30. juni 1992 og anmoder Finansdepartementet om å se nærmere på avgiftsreglene vedrørende realisasjon av pantsatte eiendeler».