Strategi for ivaretakelse av det offentliges interesser i forbindelse med konkursbobehandling

I. ANBEFALINGENS FORMÅL.

Denne anbefalingen retter seg til alle som har med behandlingen av konkursbo å gjøre på vegne av det offentlige. Noen av punktene er rettet mot bevilgende og lovgivende myndigheter, noen mot ulike deler av forvaltningen og noen er rettet mot påtalemyndigheten og boorganer. Hensikten med anbefalingen er å samle noen synspunkter som knytter seg til en total strategi fra det offentliges side i relasjon til konkursbobehandling.

Det har skjedd mye innen de områder som er omfattet av denne anbefalingen siden den ble avgitt i sin opprinnelige form i 1995. I forbindelse med endringene i konkurslovgivningen som trer i kraft 1.1.2000, er det gitt en oversikt over de lovendringer som har tilknytning til temaene som behandles.

II. PRINSIPIELLE UTGANGSPUNKTER.

1.
Offentlige myndigheter har befatning med konkursbobehandling i flere egenskaper. To sentrale, men i utgangspunktet helt forskjellige, slike egenskaper er det offentliges rolle med innfordringen av sine egne krav og det offentliges rolle i forbindelse med ivaretakelse av offentligrettslige hensyn. I sistnevnte gruppe faller bl.a. forfølgning av økonomisk kriminalitet med tilknytning til konkursbo. Det samme gjelder det offentliges rolle med renovasjonsmessig avvikling av virksomheter som for eksempel ikke oppfyller sine plikter overfor Foretaksregisteret. I en gruppe for seg faller det offentliges rolle med å stille tingrettens apparat til rådighet for selve boavviklingen. De forskjellige rollene er tillagt ulike offentlige organer.

2.
Det offentliges rolle som kreditor kan dels ha sitt utspring i offentlig myndighetsutøvelse og dels i privatrettslige forhold. Eksempler på krav som har utspring i privatrettslige forhold er gjeld ved låneopptak i statsbanker og krav på festeavgift ved tomtefeste fra stat og kommune. De fleste av kravene fra det offentlige har imidlertid sammenheng med offentlig myndighetsutøvelse. Dette gjelder typisk skatte- og avgiftskrav. Når et offentlig organ begjærer konkurs, er det som regel med utgangspunkt i slike krav. Ved den strategiske beslutning som ligger bak en konkursbegjæring, bør normalt ikke bare rene innfordringshensyn iakttas. Og motsatt, selv om innfordringsmessige hensyn ikke tilsier det, bør man likevel, dersom vilkårene i konkurslovens §§ 60-64 foreligger, vurdere om det bør begjæres konkurs på grunnlag av andre hensyn. Det vil for eksempel være relevant å legge vekt på at en konkret virksomhet bør gjøres til gjenstand for en nærmere granskning for å bringe på det rene om det er begått straffbare forhold i virksomheten.

3.
De strafferettslige hensynene ligger i flere plan: For det første er det et mål at straffbare forhold blir avdekket. Uten det er det vanskelig å bekjempe uønskede tilstander effektivt. For det andre er det et mål at det faktisk blir reagert mot straffbare forhold som blir avdekket. For det tredje skal reaksjonene være slik at kriminalitet ikke lønner seg.

4.
Bobehandlingen i konkursbo har både privatrettslige og offentligrettslige sider. Tradisjonelt har de privatrettslige sidene vært dominerende. De offentligrettslige sidene har imidlertid stadig blitt mer fremtredende gjennom de senere år. I dag er disse sidene ved bobehandlingen som regel vel så dominerende som de privatrettslige. Grunnen til denne utviklingen er bl.a. at det etterhvert bare i beskjeden grad har blitt dividende til de uprioriterte kreditorene, jfr pkt. 9 nedenfor. De private kreditorene har derfor som regel lite å hente i bobehandlingen. Det er derfor naturlig at de offentligrettslige hensynene har kommet mer i forgrunnen.

Det er ikke ubetydelige offentlige oppgaver forbundet med bobehandling. Bobehandlingen innebærer for det første at ikke levedyktige virksomheter blir avviklet og sanert på en i utgangspunktet ordnet måte. Blant de sentrale offentligrettslige forholdene er for det andre at bostyret skal vurdere om det foreligger forhold som gir grunn til konkurskarantene. Dette vil bl.a. være tilfelle hvis det er skjellig grunn til mistanke om straffbare forhold fra skyldnerens side i forbindelse med virksomheten eller konkursen. Det samme gjelder hvis vedkommende må anses uskikket til å drive selskaper. For det tredje skal bostyret vurdere om det foreligger grunn for strafforfølgning mot skyldneren i forbindelse med den næringsvirksomheten han har drevet. Er dette tilfellet, skal forholdet innberettes til påtalemyndigheten.

5.
Det er generelt ingen direkte sammenheng mellom konkurs og økonomisk kriminalitet. Økonomisk kriminalitet forekommer i virksomheter som ikke går konkurs, og det er normalt at virksomheter som går konkurs ikke er involvert i økonomisk kriminalitet. Som regel er årsaken til konkursen svake økonomiske resultater i virksomheten. Enkelte virksomheter er bl.a. spesielt sårbare for konjunktursvingninger. Konkursen kan også være en følge av sykdom hos bedriftens innehaver, pådratt kausjonsansvar mv. Dette har intet med økonomisk kriminalitet å gjøre. I enkelte tilfeller er det imidlertid en direkte sammenheng mellom konkursen og økonomisk kriminalitet. Et mønster i mange av sakene i denne kategorien er at selskaper tømmes for eiendeler før konkursen og eiendelene således unndras fra å tjene til dekning for kreditorene.

Lovbrudd i forbindelse med konkurser er av svært ulik karakter. Det finnes overtredelser av formell art som det ikke er naturlig å betegne som økonomisk kriminalitet. Andre lovovertredelser er av mer reell art. Noen av overtredelsene er krisepreget og skyldes manglende midler i virksomheten til for eksempel avsetning av skattetrekksmidler. Andre former for økonomisk kriminalitet i tilknytning til konkurser kan representere organisert kriminalitet eller meget alvorlig kriminalitet.

Boorganene i et konkursbo skal, som det fremgår av pkt. 4 ovenfor, vurdere om det er grunnlag for konkurskarantene og om det foreligger grunn for strafforfølgning mot skyldneren i forbindelse med den næringsvirksomheten han har drevet. Utgangspunktet er derfor at det i konkurssituasjonen finner sted en granskning for å avdekke mulig økonomisk kriminalitet selv om det på forhånd ikke forelå noen spesiell mistanke om det.

Dette arbeidet resulterer ikke sjelden i at slike forhold blir avdekket. Bobehandlingen kan derfor resultere i at straffbare forhold som ikke har noe med konkursen å gjøre blir avdekket.

6.

Regjeringen Bondevik fremla i januar 2000 en ny handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Denne inneholder et eget kapittel om konkurskriminalitet. Planen inneholder en oversikt over hvilke tiltak regjeringen arbeider med. Fra innledningen hitsettes:

"Gjennom behandlingen av konkursbo blir det avdekket ulike former for økonomisk kriminalitet. Undersøkelser viser at det i så mange som to av tre konkursboer foreligger mistanke om konkurskriminalitet (jf. John Christian Langlie: Konkurskriminalitet, Oslo 1994, side 1 med videre henvisninger). De alvorlige formene for konkurskriminalitet har ofte som målsetting å holde virksomhetens kontantstrømmer og eiendommer utenfor kreditorenes rekkevidde. Fordi bostyrer har begrensede ressurser, inneholder innberetninger fra konkursbo hovedsakelig tilsidesettelser av formalovertredelser. I realiteten viser det seg ofte at det også har forekommet materielle overtredelser, eksempelvis av reglene i skattebetalingsloven, merverdiavgiftsloven og ligningsloven. Ved konkurser viser det seg i flere saker at skyldneren har opprettet et nettverk av eier-, datter- og søsterselskaper som et ledd i kreditorsviket. Dette kan gjøre bostyrers og politiets arbeid svært vanskelig. Den økte internasjonaliseringen, med flere transaksjoner over landegrensene, får også store konsekvenser for bostyrernes arbeid og etterforskningen i konkurssaker. Internasjonalisering som utviklingstrekk innenfor økonomisk kriminalitet er omtalt under punkt 4.2.

Samfunnets kostnader ved forbrytelser i gjeldsforhold er store. Særlig utgjør de såkalte konkursrytterne et stort og alvorlig problem. Problemene finnes innenfor en rekke bransjer, som for eksempel byggebransjen, renholdsbransjen og restaurantbransjen. I praksis kan konkurskriminalitet knytte seg til mange forskjellige straffebestemmelser, alt fra reglene i straffelovens kapittel 27 om forbrytelser i gjeldsforhold til straffebestemmelser i regnskaps-, skatte- og avgiftslovgivningen."

Regjeringen Bondevik fremla i januar 2005 enda en handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Denne inneholder også et eget kapittel om konkurskriminalitet. Planen inneholder en oversikt over hvilke tiltak regjeringen arbeider med. Fra innledningen refereres:

”Det er flere grunner til at det nå er behov for en ny og bredere handlingsplan. For det første viser utviklingen en tendens til at den økonomiske kriminaliteten blir mer internasjonalisert og organisert.”…”For det andre har det skjedd en betydelig rettsutvikling innenfor området økonomisk kriminalitet. Særlig internasjonalt er det et sterkt fokus på økonomisk kriminalitet.”

”Det faktum at de fleste konkursbo har begrensede midler til rådighet for bobehandlingen innebærer en betydelig risiko for at bobehandlingen av boet innstilles før det er avdekket mistanke om kriminelle forhold.. Det er derfor en hovedutfordring å sikre at konkursboene har tilstrekkelig med midler til å gjennomføre bobehandlingen uten å måtte innstilles på et tidligere tidspunkt på grunn av manglende midler. En styrket bobehandling vil øke mulighetene for å avdekke økonomisk kriminalitet”.

1. juli 2005 inntrådte vesentlige endringer i konkurs- og pantelovgivningen. Rekvirentansvaret i konkurs økte fra 20.000 kroner til 50 ganger rettsgebyret (p.t. kr. 43.000), og legalpanteretten for boomkostninger inntrer for alle konkurser der begjæringen er innkommet tingretten etter 1. juli 2005. Disse tiltakene gjør at bobehandlingen har midler til å gjøre nødvendige undersøkelser for å avdekke om det er grunnlag for å arbeide videre med avdekking av økonomisk kriminalitet.

7.

I 1994/95 ble det satt i gang et prøveprosjekt med en hospiteringsordning for skatterevisorer ved 7 politikamre. Ordningen ble gjort permanent fra 01.01.1997, og det er opprettet flere stillinger som bistandsrevisorer. Hovedformålet med ordningen er å styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet. Samtidig forutsettes revisorkompetansen å sikre en raskere og likeverdig behandling av økonomiske straffesaker, hovedsakelig innen skatte- og avgiftsområdet.

Prøveordningen med skatterevisorer i politiet synliggjorde behov for revisorkompetanse også utenom skatte- og avgiftssaker. Som en oppfølging av dette ble det fra og med 1997 opprettet egne politirevisorstillinger i flere politidistrikt.

Justisdepartementet i samarbeid med Konkursrådet og EMØK (Embetsmannsutvalget mot økonomisk kriminalitet) arrangerte i juni 2005 seminar i Sandefjord og Oslo hvor temaet var "Felles kamp mot økonomisk kriminalitet". På seminaret ble det drøftet hvordan man skal få til et bedre samarbeid mellom bobehandlingens forskjellige aktører. Ved begge seminarene ble det enighet om nedsettelse av arbeidsgrupper som skal utvikle samarbeidet videre.

Konkursrådet har i 2007 initiert et samarbeidsprosjekt i Bergen der de forskjellige aktørene i bobehandlingen samarbeider med sikte på å få til en mer effektiv og målrettet bobehandling. Prosjektperioden er ut 2008, og vil da evalueres av Konkursrådet.

8.
Det er i alle kreditorenes interesse at ulovlige forhold i debitors næringsvirksomhet og ulovlig unndragelse av midler blir bekjempet bl.a. gjennom strafferettslig forfølgning. Undersøkelser som har som siktemål å avdekke slike forhold vil således også være i de private kreditorenes interesse. Også private kreditorer bør derfor bidra til at boets organer får de opplysninger som er tilgjengelig for å bringe eventuelle slike forhold på det rene.

9.
Staten og kommunene er vanligvis de av kreditorene som har den største økonomiske interessen i bobehandlingen. Dette skyldes at mange av kravene fra det offentlige er prioritert etter dekningsloven. Dette gjelder bl.a. krav på refusjon av midler som er utbetalt gjennom lønnsgarantiordningen, skatt, skattetrekk og merverdiavgift. Det er sjelden det blir dekning til andre kreditorer enn de som har prioriterte fordringer. Den reelle økonomiske interessen i bobehandlingen ligger derfor i de fleste tilfeller hos det offentlige.

10.
Økokrim har i trendrapporten for 2007 uttalt følgende om konkurskriminalitet:

"Antall konkurser svinger over tid i forhold til de økonomiske konjunkturene. Den gode

økonomiske situasjonen i Norge den siste tiden, har ført til en sammenhengende nedgang i

antall konkurser på 40 prosent de siste fire årene til 3 011 konkurser i 2006.

Halvårsstatistikken fra foretaksregisteret viser imidlertid at denne trenden kan være i ferd med

å snu, siden det første halvår 2007 er registrert en liten økning i antall konkurser på 3 prosent i

forhold til første halvår 2006. Antallet tvangsavviklinger har også gått tilbake siste

femårsperiode, med unntak av i 2004 da aksjekapitalen ble satt opp til kr 100 000. I 2006 ble

det registrert 961 tvangsavviklinger. På linje med konkurser er det imidlertid også en økning i

antall tvangsavviklinger første halvår 2007. Økningen er på 25 prosent, sammenliknet med

samme periode i 2006. Det er flest konkurser og tvangsavviklinger for selskaper innen

varehandel, eiendomsdrift, bygg- og anleggsvirksomhet og hotell- og restaurantvirksomhet.

Konkurs i seg selv er ikke kriminelt. Når vi sammenlikner antall konkurser og antall anmeldte

konkurslovbrudd, er det en rimelig korrelasjon tilbake fra begynnelsen av 1990-tallet, der det

avdekkes lovbrudd i mellom halvparten til to tredjedeler av de innrapporterte konkursene.

Konkurskriminalitet, for eksempel manglende oppbud, bounndragelser eller forfordeling,

fører til tap for flere ulike aktører. Offentlige myndigheter er ofte av de største taperne, som

en følge av at utestående skatte- og avgiftskrav ofte blir nedprioritert i situasjoner hvor

selskapene er i en vanskelig økonomisk situasjon. Men banker og andre finansinstitusjoner

taper også ofte store beløp. For mange mindre virksomheter kan konkurser hos kunder føre til

betydelige problemer for egen drift.

Det finnes konkursgjengangere som systematisk kjører selskaper konkurs for å oppnå egen

økonomisk gevinst. I en del tilfeller blir det gitt konkurskarantene, men vi ser likevel at noen

aktører fortsetter sin aktivitet gjennom stråmenn. Økokrim ser også at konkursinstituttet

benyttes som verktøy for å skjule og slette spor etter annen alvorlig kriminalitet. En bedre

koordinering av bostyreoppdrag kunne ført til en bedre avdekking av personer som går igjen

med sentrale posisjoner i forskjellige selskap som har gått konkurs.

Revisors rolle og posisjon er særdeles viktig i kampen mot økonomisk kriminalitet, og da

også ved konkurskriminalitet. Etter revisorloven kan revisor, uten hinder av taushetsplikten,

underrette politiet dersom det i forbindelse med revisjonsoppdrag eller andre tjenester

fremkommer forhold som gir grunn til mistanke om at det er foretatt en straffbar handling.

Revisorer er også rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven. Ved mistanke om at en

transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller terrorfinansiering, skal

rapporteringspliktige foreta en nærmere undersøkelse. Dersom undersøkelsene ikke avkrefter

mistanken, skal opplysningene oversendes Økokrim. Slik rapportering finner i dag sted i kun

begrenset omfang.

Antall konkurser er igjen stigende. Dersom dette er et tegn på at konjunkturene er i ferd med å

snu, forventer vi en økning i antall konkurser og dermed også kriminelle handlinger knyttet til

konkurser i fremtiden.”

Innberetningsplikten etter konkursloven § 120 første ledd nr 5 er utvidet til å gjelde alle straffbare forhold som har tilknytning til skyldnerens økonomiske virksomhet. Denne endringen kan medføre en viss økning i antallet innberetninger til påtalemyndigheten.

III. KONKRETE ANBEFALINGER.

For at både innfordringen og forfølgelsen av eventuelle straffbare forhold skal bli mest mulig effektiv, bør de offentlige etaters innsats være mest mulig koordinert. Følgende tiltak kan i denne sammenheng være tjenlige:

A. Samarbeide mellom offentlige myndigheter.

1. Koordinert ressursbruk.
Det bør være en aktiv koordinering av det offentliges ressursbruk. For å oppnå effektive resultater, bør de samme sakene, der det er grunnlag for det, prioriteres ved de forskjellige kontroll- og innfordringsetatene, ved bevilgning til behandling av de enkelte bo fra det offentlige og ved prioriteringen av etterforskning og påtalemessig forfølgning. Dette forutsetter at det er kontakt mellom de offentlige myndigheter som representerer kreditorinteresser og kontrollmyndigheter og konkursbo, politi og påtalemyndighet. For politiet og påtalemyndighetens vedkommende er samarbeidet med de øvrige aktørene behandlet i Riksadvokatens rundskriv om behandling av økonomiske straffesaker av 10. november 1970.

Det er naturlig at kontakten skjer bl.a. i form av jevnlige møter i de enkelte distrikter. Naturlige møtedeltakere kan bl.a. være skattekontor, kemneren, tollmyndighetene, og politiet. Også bostyrere bør kunne delta på slike møter. På møtene kan en drøfte både konkrete saker og generelle spørsmål. Blant de forhold som kan behandles er prioritering av de enkelte saker, arbeidsfordelingen mellom de ulike aktørene og valg av fremgangsmåte i de enkelte saker. Møtene kan behandle sakene på alle stadier i saksgangen, men behøver ikke være av forpliktende art for deltakerne utover hva de forplikter seg til i den enkelte sak. For å få til ordningen i praksis, må en lokalt komme til enighet om hvilken etat som skal ta initiativ til møtene og fungere som sekretariat for samarbeidsprosjektene. Generelt pregede initiativ og utspill for å opprettholde kontinuitet i samarbeidet må komme fra de ulike offentlige organer. Det er imidlertid ofte naturlig at initiativ til samarbeide i den enkelte sak blir tatt av bostyreren i det aktuelle bo.

Lovbestemte regler om taushetsplikt kan sette skranker for hvilke opplysninger som kan utveksles. Det er ikke åpenbart at alle opplysninger som skyldneren gir til bostyrer eller kontrolletatene (for eksempel skattekontoret) uten videre kan utleveres til politiet. Skyldneren har plikt til å gi opplysninger til bostyreren og kontrolletatene, men kan nekte å forklare seg overfor politiet. Lovgivningen hjemler imidlertid vid adgang til å gi opplysninger til politiet for disse organene. Disse forholdene er nærmere behandlet av assisterende riksadvokat Hans Petter Jahre i "Rettslige rammer for samarbeid mellom bostyrer, politi og kontrolletater i straffesaker".

Tingretten har som utgangspunkt ingen plass på møter som angitt ovenfor, idet tingretten senere kan komme til å behandle de aktuelle saker som nøytral domstol. De fleste steder er det de samme embetsdommerne som opptrer som dommere i alle sakstyper. Dette nødvendiggjør et meget bevisst forhold til domstolens nøytralitet. I den utstrekning tingretten skal delta i samtaler med de øvrige aktører utenfor rettsmøter i de enkelte saker, må samtalene kun gjelde prinsipielle spørsmål på helt generelt plan. Tingretten bør også på generelt plan bli holdt orientert om samarbeidet mellom de øvrige organer i sitt distrikt.

2. Samarbeide mellom innfordrings- og kontrollmyndigheter.
De ulike innfordrings- og kontrollmyndighetene bør samarbeide med hverandre om undersøkelser, bokettersyn/trekkettersyn og anmeldelser. Når kontrollmyndighetene vil komme til å foreta etterberegninger/ etterligninger med store beløp som kan føre til at den kontrollerte virksomheten blir insolvent, bør det straks tas kontakt med innfordringsmyndighetene for å avklare om virksomheten bør begjæres konkurs og om forholdet bør anmeldes til politiet. Før innfordringsmyndighetene begjærer konkurs bør det tas kontakt med kontrollmyndighetene hvor det avklares om det skal igangsettes bokettersyn som klargjør virksomhetens økonomiske stilling.

3. Påtalemessig prioritering i relasjon til bobehandling.
Granskning og etterforskning av mulige straffbare forhold begått i forbindelse med skyldnerens virksomhet er samlet sett meget ressurskrevende. Det vil derfor ikke være økonomisk mulig å prioritere alle saker og alle typer forhold til enhver tid. På denne bakgrunn kan det være aktuelt å foreta en generell prioritering med hensyn til hva slags straffbare forhold som bør forfølges. Prioriteringen kan også i perioder knyttes til bestemte bransjer hvor det er mistanke om at det hersker usunne forhold. En slik prioritering må i tilfelle skje i samarbeide mellom overordnet påtalemyndighet og de bevilgende myndigheter.

På bakgrunn av et slikt samarbeide kan det gis signaler om hva slags forhold det særlig er ønskelig å få utredet i tilknytning til bobehandlingen. Informasjon om dette vil være veiledende signaler til boorganene om hvordan innsatsen i undersøkelsene bør prioriteres og om når det bør søkes om eventuelle statlige midler til fortsatt boarbeide. Dette må i tilfelle følges opp med midler til bobehandlingen. En kan imidlertid på denne måten konsentrere innsatsen om de områder som skal undergis særlig prioritering. En vil da slippe at boorganene bruker betydelige midler til å utrede straffbare forhold som politi og påtalemyndighet ikke har ressurser til å foreta seg noe med. Tilsvarende vil en slippe at kontrolletatene legger betydelig arbeide i å utarbeide anmeldelser som det ikke er kapasitet til å etterforske fra politiets side eller forfølge fra påtalemyndighetens side. Det må være ressurser og kompetanse i politi, påtalemyndighet og domstoler til å håndtere de typer saker som blir prioritert. Etter Konkursrådets oppfatning er det ønskelig at mer alvorlig økonomisk kriminalitet blir prioritert. Blant de mer alvorlige forhold er for eksempel unnlatt eller svært mangelfull regnskapsføring fra skyldnerens side. Dette har bl.a. sammenheng med at dette igjen lett kan skjule andre typer økonomisk kriminalitet.

Det har i flere tilfeller vært et problem at det har vært bevilget midler til undersøkelser fra Justisdepartementet for å avdekke økonomisk kriminalitet, men sakene har ikke blitt fulgt opp fra påtalemyndighetens side til tross for at straffbare forhold har vært innberettet. Riksadvokaten har innskjerpet overfor statsadvokatene og politidistriktene at slike saker må følges opp av politiet.

B. Fremsettelse av konkursbegjæringer.

4. Strategi bak konkursbegjæringer.
Konkurslovens §§ 60-65 inneholder regler om når det er adgang til å begjære konkurs. Det er ikke adgang til å åpne konkurs dersom vilkårene i loven ikke foreligger. Selv om det er anledning til å begjære konkurs, er det imidlertid ikke nødvendig at det alltid blir gjort. Det bør være en gjennomtenkt strategi bak en konkursbegjæring fra et offentlig organ. Bak en konkursbegjæring kan det ligge flere ulike hensikter:

a) I noen tilfeller begjæres det konkurs i ren renovasjonshensikt. Konkursen leder til at debitors virksomhet blir slettet i offentlige registre og til at vedkommende offentlige organ avskriver sitt krav i den utstrekning det ikke oppnås dekning. Det vil være ulike syn på i hvilken utstrekning det er samfunnsmessig lønnsomt at det offentlige fremsetter konkursbegjæringer som tar sikte på renovasjon av virksomheter. Bobehandlingen i konkursbo av denne typen bør normalt ikke gjøres særlig omfattende og kostbar. Det vil ofte være tilstrekkelig med en "minimumsbehandling" innenfor rammen av gjeldende rettsregler og tilgjengelige ressurser.

b) I andre tilfeller foreligger det mistanke eller endog kunnskap om økonomisk kriminalitet. Et formål med konkursbegjæringen kan være å få undersøkt dette nærmere med sikte på strafferettslig forfølgning og ileggelse av konkurskarantene.

c) Situasjonen kan også være at det foreligger mistanke eller kunnskap om unndragelse av midler - uavhengig av om unndragelsen kan være straffbar eller ikke. En konkursbegjæring kan i slike tilfeller være formålstjenlig i en innfordringssituasjon. Det kan også være nødvendig å begjære konkurs for å kunne få omstøtt skyldnerens disposisjoner innenfor lovens frister. Endelig kan det være formålstjenlig å begjære konkurs på et tidspunkt hvor det ennå er mulig å oppnå noe dekning. Dette vil være tilfelle hvis fortsatt virksomhet hos skyldneren er tapsbringende.

d) Det offentlige er kreditor i nesten alle bo på bakgrunn av skatte- og avgiftskrav. I motsetning til mange andre grupper kreditorer, kan rent allmennpreventive hensyn gjøre seg gjeldende hos de offentlige organer i de strategiske overveielser. Det er for eksempel sannsynlig at flere vil gjøre mer for å betale merverdiavgift når det er allment kjent at unnlatt betaling i alminnelighet leder til konkurs. Denne effekten må veies mot omkostningene som er forbundet med å begjære konkurs i det enkelte tilfelle.

e) Det vil i mange tilfeller være usikkerhet forbundet med hvilken situasjon man står overfor i den enkelte sak. Et offentlig organ kan i en slik situasjon ønske å begjære konkurs for å få en nærmere oversikt over situasjonen både hva angår innfordringsmuligheten og eventuelle straffbare forhold.

f) De ovenstående utgangspunkter bør i den strategiske vurderingen veies mot hva man kan forvente å oppnå med en bobehandling. Dette vil avhenge av bl.a. hvilke ressurser som settes inn i bobehandlingen og hvilket potensiale som det er sannsynlig at forefinnes i selve boet. Ved vurderingen av ressursene må det tas hensyn til hva vedkommende etat selv er innstilt på å skyte inn av midler til bobehandlingen og av eget arbeide. Den etaten som begjærer konkurs og samarbeidende etater bør legge vekt på å bidra til å fremskaffe midler til en etter formålet fullstendig bobehandling i de tilfellene man ønsker å prioritere. Det kan være mer å hente på en grundig behandling av noen prioriterte saker enn på en overfladisk behandling av mange saker. En i utgangspunktet overfladisk bobehandling kan dog føre til at det blir avdekket forhold som tilsier at en senere vil prioritere mer inngående undersøkelser. Det må også tas hensyn til hvilke ressurser som for eksempel finnes hos politi og påtalemyndighet på stedet på det aktuelle tidspunkt. Det har liten hensikt å fremme en konkursbegjæring dersom det ikke er sannsynlig at det er ressurser til å oppnå resultater i vedkommende sak. Dette gjelder dog ikke der det fremmes konkursbegjæring i renovasjonshensikt, jfr. punkt a ovenfor.

Offentlige organer vil få med konkurser å gjøre som kreditor også når skyldneren selv har gitt oppbud eller når konkurs er begjært av andre kreditorer. De strategiske overveielser med hensyn til hvordan vedkommende etat skal forholde seg i forhold til boet vil være de samme som det er gjort rede for ovenfor.

Man må stille seg åpen for å revurdere den opprinnelige strategi etterhvert som nye opplysninger måtte komme frem under bobehandlingen.

5. Tidspunktet for fremsettelse av konkursbegjæring.
Er det aktuelt å begjære konkurs fra det offentliges side, bør konkursbegjæring normalt fremmes så tidlig som mulig. Fremmes konkursbegjæringen tidlig, har en imidlertid større muligheter til å innfordre midler og til å forfølge straffbare forhold. Venter en for lenge, kan straffbare forhold bli foreldet og omstøtelsesfrister oversittet. En risikerer også at bevis blir svekket og at krav fra det offentlige taper sin stilling som fortrinnsberettiget fordring. Fortsatt drift av skyldnerens virksomhet vil dessuten resultere i redusert dekning av kravene dersom driften er tapsbringende.

6. Etablering av boorganer.
En offentlig etat som begjærer konkurs bør gjøre tingretten kjent med sine eventuelle mistanker og sitt ønske om å prioritere et bo før det blir oppnevnt bostyrer. På denne måten kan en legge forholdene til rette for at det blir oppnevnt personer og boorganer som er egnet i den situasjonen som foreligger. Det vil som regel være hensiktsmessig å gjøre dette i det rettsmøtet konkursbegjæringen behandles. Under enhver omstendighet må henvendelser skje på en måte som ikke påvirker skiftedommerens nøytrale stilling i forhold til skyldneren. Orienteringen til tingretten må holdes i en formell og saklig form og må påregnes gjort kjent for skyldneren.

Tingretten vil på bakgrunn av henvendelse fra vedkommende myndighetsorgan kunne ta hensyn til behovet for spesiell kompetanse når det avgjøres hvem som blir oppnevnt som bostyrer. For at bobehandlingen skal bli effektiv og formålsorientert, er det viktig at tingretten er nøye med å vurdere hvem som skal få de enkelte oppdrag. En ordning hvor advokatene tildeles bostyreroppdrag etter tur vil ikke være godt nok i krevende boer. Her er det viktig at vedkommende advokat besitter nødvendig faglig kompetanse, erfaring og har tid til å utføre arbeidet. Det må også være en forutsetning at bostyreren gir arbeidet med konkursboene prioritet i forhold til andre arbeidsoppgaver.

7. Bruk av borevisor.
Hovedregelen i konkurslovens § 90, første ledd er at det skal oppnevnes revisor i konkursbo etter at fordringshaverne har hatt anledning til å uttale seg på første skiftesamling. Revisors oppgaver består i å gjennomgå og kommentere skyldnerens regnskaper og forretningsførsel og i å utarbeide revisjonsinnberetning i den utstrekning bobestyreren antar at det har betydning for utarbeidelsen av bobestyrers innberetning. Revisors oppgaver kan alternativt skreddersys for behovene i det enkelte bo, jf. konkurslovens § 90, tredje ledd. I tillegg skal revisor revidere boets regnskaper. Konkurslovens § 90, fjerde ledd gir hjemmel for å unnlate å oppnevne revisor hvis boet er enkelt og oversiktlig eller dets midler er så begrenset at det vanskelig kan bære utgiftene ved en revisoroppnevnelse. Det er grunn til å anta at den sistnevnte unntaksbestemmelsen vil bli anvendt i de fleste bo.

Oppnevnelse av revisor kan være et viktig tiltak for å få gjennomgått skyldnerens transaksjoner og derigjennom avdekke økonomisk kriminalitet. Offentlige kreditorer som begjærer konkurs bør derfor vurdere å stille midler til rådighet for å engasjere revisor når en slik gjennomgang er ønskelig.

Revisor kan også oppnevnes allerede straks etter konkursåpning, jf konkursloven § 77, tredje ledd. Hvis det allerede på dette tidspunkt er klart at det bør oppnevnes revisor, er det ingen grunn til å vente med oppnevnelsen. Eventuelt ønske om dette bør i tilfelle signaleres så tidlig som mulig.

8. Bruk av kreditorutvalg.
Hovedregelen etter 1. januar 2000 er at det ikke er kreditorutvalg i boene. Dersom boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det, skal imidlertid tingretten oppnevne et kreditorutvalg, jf. konkursloven § 83, første ledd. Hvis det foreligger særlige grunner som tilsier det, kan tingretten oppnevne kreditorutvalg straks etter konkursåpningen, jf. konkursloven § 77, annet ledd. Den offentlige etaten som begjærer konkurs kan også be om at det blir oppnevnt kreditorutvalg straks og selv nominere representant i dette. Dette kan bidra til at en effektiv undersøkelse blir satt raskt i gang.

C. Situasjonen mens bobehandlingen pågår.

9. Omfanget av de offentligrettslige plikter.
Det er en viss rettslig uklarhet med hensyn til hvor dyptgående undersøkelser bostyreren og bostyret plikter å foreta for å avdekke eventuell økonomisk kriminalitet i skyldnerens virksomhet. De aktuelle lovbestemmelser er konkursloven § 120 , første. ledd nr 5-7, § 122a, første ledd og § 135, annet. ledds siste punktum. Forholdet kan stille seg forskjellig ettersom saken gjelder spørsmål om konkurskarantene og om forfølgning av straffbare forhold. Vurderingen kan også være avhengig av hvordan bobehandlingen blir finansiert. Dersom det er muligheter for dividende til uprioriterte kreditorer, vil realiteten være at undersøkelsene dekkes av private kreditorer. Er det bare offentlige prioriterte kreditorer som i tilfelle får redusert dividende, er forholdet annerledes. Dette vil være enda klarere dersom boarbeidet finansieres av offentlige garantiordninger. Utredningen av eventuelle straffbare forhold faller imidlertid oftest langt på vei sammen med utredningen av om det foreligger omstøtlige forhold og av hvilke midler som kan trekkes inn i boet. Dette gjør at det i mange tilfeller ikke er så lett å angi hvilke omkostninger som er forbundet med slike utredninger. Konkurslovutvalget uttalte om spørsmålet forsåvidt angår undersøkelse om straffbare forhold i NOU 1993:16 på side 78:

"... Etter utvalgets syn må det klart nok gå en grense for hvor mye arbeid bostyrer skal legge i denne del av sin funksjon. Det er ikke til å komme i fra at etterforskningen av straffbare forhold er en oppgave for påtalemyndigheten, utvalget ser det slik at bobestyreren i første rekke skal rapportere om mulige straffbare forhold som avdekkes i forbindelse med det ordinære bostyrerarbeidet.

Det er imidlertid vanskelig å trekke noen eksakt grense for hvor langt bostyrerens plikt til å granske skyldnerens regnskaps- og forretningsforhold med sikte på å avdekke straffbare forhold strekker seg."

Dette syn har også støtte i NOU 1972:20 s. 194 - 196.

Når det gjelder undersøkelser vedrørende eventuelt grunnlag for konkurskarantene, synes utredningsplikten å være mer reservasjonsløs. Det vises til Ot. prp. nr 39 (1982-83) og Innst. O. nr 39 (1982-83).

Konkursrådet har inntrykk av det er forskjellig praksis på dette området og at dette henger sammen med at det ikke fremgår så klart av loven hvilket omfang utredningsplikten har. Utredningsplikten er nærmere behandlet i Konkursrådets anbefaling om "behandling av straffbare forhold begått i forbindelse med konkurs".

10. Vektleggingen av offentligrettslige hensyn.
Det er et betydelig informasjonsbehov med hensyn til vektleggingen av de offentligrettslige sider ved bobehandlingen, mulighetene til å skaffe midler til ytterligere bobehandling med dette siktemål og prioriteringen av forfølgning av økonomisk kriminalitet gjennom konkurskarantene og strafforfølgning

11. Bistand til bobehandlingen fra offentlige etater.
Offentlige etater bør stille sin egen kompetanse til rådighet for boet i forbindelse med behandling av prioriterte saker. Dette kan skje gjennom representasjon i kreditorutvalget og gjennom bidrag med kompetanse i forbindelse med bokettersyn, bearbeidelse av regnskapsmateriale m.v. Så langt det er rettslig adgang til det bør også offentlige etater stille sitt eget materiale til disposisjon for boets undersøkelser. Eksempler på bistand er hjelp til å fullføre føringen av regnskapene til skyldneren og bistand til å bringe på det rene hva som faktisk har skjedd i skyldnerens virksomhet. Offentlige etater som har foretatt kontroller av virksomheten forut for konkursåpningen, kan ha informasjon som er av stor betydning. Det er viktig at slik informasjon blir kommunisert til bobestyreren.

Konkursrådet har behandlet spørsmålet om offentlige kreditorers deltakelse i kreditorutvalg i uttalelse nr 14: Offentlig representasjon i kreditorutvalg. Det vil være innfordringsmyndighetene ved skattekontoret og skatteoppkreveren (kemneren) som møter i skiftesamlingene. Det vil imidlertid ofte være fastsettingsmyndigheten ved skattekontoret som har det nærmere materiale og mye av den faglige kompetansen som trengs. Det er derfor naturlig at også disse organene av og til trekkes inn i bobehandlingen. Bostyreren bør der det er naturlig ta initiativ til samarbeide overfor disse. Tilsvarende bør disse myndighetene ta initiativ i forhold til bobestyreren. Det er intet til hinder for at for eksempel både innkrevingsfunksjonen og fastsettingsfunksjonene er representert i et kreditorutvalg der det er hensiktsmessig.

Er det et offentlig organ som har begjært konkursen, har vedkommende organ et særlig ansvar for å følge med i bobehandlingen. Vedkommende organ vil da sitte med rekvirentansvaret, og bør da ha interesse i å ha kontroll med boomkostningene og fremdriften i boet. Det samme gjelder lønnsgarantiordningen der arbeidstakeren har begjært konkurs.

12. Anmeldelse/Innberetning til påtalemyndigheten.
Når det er grunnlag for det, bør det foretas anmeldelse til påtalemyndigheten så tidlig som mulig. Foreligger det tilstrekkelig grunn for mistanken, er det ingen grunn til hverken å avvente konkursåpningen eller resultatet av bobehandlingen. Offentlige kontroll- og innfordringsmyndigheter bør da selv foreta anmeldelse og ikke skyve dette over på konkursboet. Resultatene av boorganenes undersøkelser kan da senere supplere anmeldelsen. For øvrig vises det til Konkursrådets anbefaling om behandling av straffbare forhold begått i forbindelse med konkurser.

Også boet skal foreta eventuell innberetning til påtalemyndigheten så tidlig som mulig under bobehandlingen. Etter konkursloven § 122a skal bostyreren så tidlig som mulig gi opplysninger til påtalemyndigheten dersom det i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet antas å foreligge forhold som kan gi grunn til strafforfølgning mot skyldneren eller noen som har handlet på skyldnerens vegne. Slike forhold skal også etter konkursloven § 120 omtales i den innberetningen som skal avgis til tingretten senest tre måneder etter oppnevnelse av bostyrer. Det er viktig at informasjon blir gitt så tidlig som mulig både for å unngå foreldelse av straffbare forhold og for å få etablert et aktivt samarbeide mellom konkursboet og påtalemyndigheten mens bobehandlingen fremdeles pågår.

13. Samarbeide mellom konkursbo og påtalemyndigheten.
Boets undersøkelser bør koordineres med politiets eventuelle etterforskning av saken der det er grunnlag for det. Boet og politiet vil ofte kunne benytte den samme ekspertisen til f.eks. gjennomgang av regnskapene. Det kan også være hensiktsmessig å avtale en arbeidsdeling mellom bostyreren og politiet. Dersom det skal foretas etterforskning ved hjelp av sakkyndige oppnevnt av retten, må en nøye vurdere om vedkommendes øvrige engasjement i saken i tilfelle kan medføre inhabilitet.

Det er lite kostnadseffektivt at boet legger betydelige ressurser i å etterforske mulig økonomisk kriminalitet i et konkret bo dersom påtalemyndigheten og politiet ikke har ressurser til å foreta videre oppfølging av de aktuelle problemstillingene. Dette bør derfor klarlegges før det legges større ressurser i slikt arbeide fra boets side.

Konkursloven § 122a, annet ledd inneholder en ny regel som gir bostyrer plikt til å bistå påtalemyndigheten og Kredittilsynet med å fremskaffe opplysninger og dokumenter som tilhører boet til bruk i etterforskningen av forhold som er av en slik art at de skal innberettes til påtalemyndigheten av boet. Plikten gjelder bare så langt regler om taushetsplikt overfor tredjemann ikke er til hinder for det. I den utstrekning dette medfører arbeid som faller utenfor boets ordinære bobehandling, har bobestyreren krav på særskilt godtgjørelse av det rekvirerende organ. Det er ikke fastsatt i loven hvordan godtgjørelsen skal beregnes. Det følger av forarbeidene at det her vil dreie seg om et kontraktsforhold mellom oppdragsgiver og bobestyrer hvor godtgjørelsen må fastsettes på forhånd ved avtale. Etter konkursloven § 122a, tredje ledd, får bestemmelsen tilsvarende anvendelse for eventuell borevisor. Konkursrådet anbefaler at disse bestemmelsene blir anvendt i de sakene hvor dette er hensiktsmessig. En vil på denne måten kunne spare mye dobbeltarbeid.

De rettslige rammene for et samarbeide mellom påtalemyndigheten og konkursboene er behandlet i artikkelen "Rettslige rammer for samarbeid mellom bostyrer, politi og kontrolletater i straffesaker" av assisterende riksadvokat Hans Petter Jahre.

14. Innberetning til Kredittilsynet.
Det følger av konkursloven § 120 nr 6 at boets innberetning til tingretten bl.a. skal inneholde opplysning om hvorvidt det antas å foreligge forhold som kan gi grunnlag for sanksjoner fra Kredittilsynet overfor skyldnerens revisor etter revisorloven §§ 9-1 og 9-2. Etter konkursloven § 122a, første ledd skal bostyreren melde slike forhold så tidlig som mulig til Kredittilsynet. Innberetninger som omhandler slike forhold, skal også sendes til Kredittilsynet.

15. Tiltak for sikring av skyldnerens regnskaper.
Bostyreren skal snarest mulig sørge for at skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale blir sikret, jf konkursloven § 80, første ledd, 1. punktum. Det er meget viktig at dette blir fulgt opp for å sikre bevis både for boets eiendeler og rettigheter og for eventuelle straffbare forhold. Om nødvendig kan det kreves hjelp av politiet til å sikre regnskapene, jf konkursloven § 80, sjette ledd.

Skyldnerens regnskapsmateriale kan etter konkursloven § 122b makuleres dersom bobestyreren finner at det ikke lenger har betydning for bobehandlingen. Før dette skjer, skal bobestyreren varsle skyldneren, påtalemyndigheten og skatte- og avgiftsmyndighetene (skatteoppkreveren, fylkesskattekontoret og skattefogden) samt eventuelle fordringshavere som kan tenkes å ha interesse av å overta regnskapsmaterialet. Disse skal varsles med en rimelig frist og ha mulighet til å overta materialet innen fristens utløp. Den som overtar materialet, må selv dekke utgiftene ved oppbevaring. Er det lite midler i boet, vil regnskapsmaterialet i mange tilfeller bli makulert raskt. Det er da viktig at påtalemyndigheten eller annen offentlig myndighet sørger for å overta ansvaret for oppbevaring av regnskapene i tilfeller hvor strafferettslig forfølgning kan bli aktuelt eller hvor andre hensyn tilsier at materialet bør sikres.

Konkursrådet har i en tidligere utgave av denne anbefalingen vært inne på tanken om det burde opprettes offentlige regnskapslagre for oppbevaring av regnskapsmateriale fra konkursbo. Dette ble ikke fulgt opp av departementet ved lovrevisjonen 1999, jf Ot prp nr 26 (1998-99) kap. 8.

16. Utnyttelse av det offentliges motregningsrett.
I innfordringsmessig sammenheng er det viktig for det offentlige som kreditor å ha en bevisst holdning til utnyttelse av motregningsinstituttet. Som hovedregel kan for eksempel staten motregne et krav staten har mot skyldneren mot et krav skyldneren har mot staten. Utnyttes ikke mulighetene for motregning i konkurs, kan resultatet være at det ikke oppnås dekning for det offentliges krav. Dersom kravet og fordringen administreres av forskjellige etater, kan det imidlertid være vanskelig å ha den oversikt som er nødvendig for å få foretatt motregning.

D. Diverse.

17. Midler til undersøkelser i boets regi.
Etter 1. juli 2005 inntrådte vesentlige endringer i konkurs- og pantelovgivningen. I og med at rekvirentansvaret i konkurs ble økt fra 20.000 kroner til 50 ganger rettsgebyret (p.t. kr. 43.000), og legalpanteretten for boomkostninger inntrer for alle konkurser der begjæringen er innkommet tingretten etter 1. juli 2005, vil boet ha midler til undersøkelser av om det kan antas å foreligge straffbare forhold. Situasjonen på dette punkt blir vesentlig endret fra tidligere.

Er det mistanke om økonomisk kriminalitet, kan det imidlertid skaffes mer midler til nærmere undersøkelser gjennom Justisdepartementets særskilte garantiordning. Denne er omtalt i anbefalingen "Offentlige garantiordninger - midler til bobehandlingen". Bostyreren og tingretten bør i det enkelte tilfelle vurdere om forholdene er slik at ordningen bør benyttes. Det må normalt være bobestyreren som tar initiativ overfor tingretten når han mener det er grunn til å benytte denne garantiordningen. Det fremgår av Ot prp nr 26 (1998-99) kap. 11 at Justisdepartementet tar sikte på å utvide garantiordningen til også å gjelde forfølgning av sivilrettslige krav. Det er i proposisjonen vist til at sivilrettslig forfølgning i mange tilfeller kan virke vel så effektivt i kampen mot konkursmisligheter som strafferettslig forfølgning. Det er fremhevet at beviskravene er lettere å oppfylle i sivilretten og at en effektiv og konsekvent gjennomføring av det sivilrettslige ansvaret kan virke vel så avskrekkende som det strafferettslige ansvaret..

I visse tilfeller kan en også få garantier gjennom Skattekontoret i slike tilfeller; se anbefalingen "Offentlige garantiordninger - midler til bobehandlingen"; og orientering om skattedirektoratets garantiordning, jf. SKD-melding nr. 4/08.

Etter Konkursrådets oppfatning kan dagens praksis innebære at det i enkelte tilfeller er større muligheter for å finansiere en granskning av straffbare forhold i innstillingsbo enn i dividendebo. Dette har sammenheng med at det er uklart hvor langt utredningsplikten går i bo som har midler til bobehandling, jfr pkt 9 ovenfor. Det kan derfor være grunn til å vurdere om Justisdepartementets garantiordning vedrørende økonomisk kriminalitet også bør omfatte konkursbo hvor det er midler til bobehandling, men hvor ytterligere undersøkelser faller utenfor bobehandlingens ramme. På den annen side antar Konkursrådet at granskningen i disse boene normalt vil være såvidt omfattende at påtalemyndigheten vil få et varsel om mulig kriminalitet i de fleste av disse tilfellene og således selv ha oppfordring til å iverksette ytterligere undersøkelser.

Det kan videre være spørsmål om det er hensiktsmessig at det eksisterer flere forskjellige garantiordninger for fortsatt bobehandling som administreres av ulike organer. For brukerne kan det være vanskelig å vite hvor de bør henvende seg, og en kan også risikere en lite rasjonell saksbehandling ved at flere organer skal behandle de samme spørsmålene. Konkursrådet har likevel blitt stående ved at ordningene ikke bør slås sammen. Konkursrådet mener at en risikerer et nytt og kostnadskrevende byråkrati ved dette og at garantiene tross alt vil bli benyttet mest formålsorientert ved at saken behandles direkte av det organet som ivaretar de hensyn det er aktuelt å fremme i den enkelte sak.

18. Særlig opprettede granskningsteam.
I enkelte bo kan det være aktuelt å vurdere å sette sammen team med representanter fra de forskjellige organer for å foreta en granskning av skyldnerens virksomhet. Dette kan for eksempel skje ved at representanter for banker, offentlige kontrollenheter, politi og borevisor jobber i team ved bostyrerens kontor. Man kan på denne måten oppnå en mer slagkraftig gransking og unngå dobbeltarbeide. En vil dessuten få fordeler av at teamene har personell med ulik faglig bakgrunn. En må imidlertid vurdere om ulike regler for taushetsplikt og skyldnerens forklaringsplikt i forhold til disse aktørene kan sette noen begrensninger i rammen for samarbeidet. Det vises til pkt III 1 ovenfor om dette.

Det kan også være prinsipielle innvendinger mot at politiet engasjerer seg i et slikt samarbeide. Dette gjelder særlig dersom samarbeidet i en konkret sak skulle bli etablert før saken formelt er under etterforskning, jfr straffeprosessloven § 224 . Av denne grunn mener Konkursrådet at politiet ikke bør delta i konkret samarbeide i enkeltsaker før det foreligger en anmeldelse, eventuelt en innberetning. Politiet bør ikke delta i en undersøkelse uten at de den måtte være rettet mot er sikret straffeprosessuelle rettigheter. Konkursrådet mener for øvrig at eventuelle uheldige sider ved politiets deltakelse må kunne motvirkes ved at politi og påtalemyndighet er seg bevisst at det må foretas en profesjonell og uhildet påtalemessig vurdering av resultatene av etterforskningen når disse foreligger. Denne vurderingen må skje uavhengig av de hypoteser teamene har operert med under etterforskningen.

19. Hjemmel for å frafalle offentlige kravs prioriterte status.
Når boet mangler midler til fortsatt bobehandling, skal behandlingen innstilles dersom det ikke blir stillet sikkerhet for de videre boomkostninger. Slik sikkerhetsstillelse vil enten komme fra enkelte av kreditorene eller fra generelle offentlige garantiordninger. Når boet mangler midler til boomkostningene, vil det sjelden være utsikt til å skaffe midler til andre kreditorer enn de som har prioriterte fordringer selv om fortsatt boarbeide skulle føre til at det lykkes å tilføre boet midler. Dette gjør at de private kreditorene sjelden vil ha noen motivasjon for å bidra med midler i bobehandlingen. Dersom de offentlige kreditorene som har prioriterte fordringer ikke vil stille sikkerhet, blir bobehandlingen avsluttet. Det kunne etter Konkursrådets oppfatning være ønskelig at de prioriterte fordringshaverne i slike tilfeller kunne frafalle fordringens prioritet - helt eller delvis - slik at eventuelle uprioriterte kreditorer fikk et incitament for å finansiere videre bobehandling. For å gjøre det klart at det er adgang til dette, ville det etter Konkursrådets oppfatning være ønskelig at en slik mulighet kom til uttrykk i lovteksten.

20. Oppfølging av konkursboets krav etter avsluttet bobehandling.
Det hender ikke sjelden at konkursboet har krav mot tredjemenn som det ikke er mulig å drive inn når bobehandlingen avsluttes. Dette kan for eksempel være erkjente krav mot eierne av den virksomheten som har vært gjenstand for konkursbehandling. Det vil som regel ikke være noen som følger opp slike krav etter at bobehandlingen er avsluttet. Resultatet er derfor at det ikke blir foretatt noe oppgjør selv om den aktuelle skyldneren senere kommer til midler eller at boet nøyer seg med et magert forlik før bobehandlingen avsluttes i erkjennelse om at det som ikke inngår under bobehandlingen i praksis vil være tapt. Etter Konkursrådets oppfatning bør en vurdere om for eksempel Statens Innkrevningssentral kan overta oppfølgingen av slike krav etter at bobehandlingen er avsluttet. Det som eventuelt inngår senere må først benyttes til dekning av innkrevningskostnadene og deretter til dekning av eventuelle boomkostninger som er belastet konkursrekvirenten og/eller staten. Det som deretter inngår kan oversendes fra Statens Innkrevningssentral til tingretten, som foretar etterutlodning. Som regel vil etterbetalinger tilfalle fortrinnsberettigede fordringshavere. Tingretten kan da samtykke i forskuddsbetaling etter konkursloven § 132 , 4. ledd slik at en unngår etterutlodning ved enhver delbetaling. For det offentlige kan en ordning som her foreslått være lønnsom, idet penger som inngår i boene etter dagens regler som regel tilfaller det offentlige. Ordningen vil imidlertid også kunne være lønnsom for de øvrige fordringshaverne.

21. Fritak for sikkerhetsstillelse ved oppbud.
I den opprinnelige utgaven av denne anbefalingen gikk Konkursrådet inn for at skyldneren skulle være fritatt for sikkerhetsstillelse ved oppbud. Kravet om sikkerhetsstillelse og ansvar for boomkostningene i disse tilfellene har bortfalt fra 1. januar 2000 som følge av endringer i konkursloven § 67 og § 73. Dette gir mulighet til at konkurs kan åpnes på et tidligere tidspunkt enn etter at det har kommet begjæring fra offentlige myndigheter og ansatte eller begjæring om tvangsoppløsning fra Foretaksregisteret.

22. Særlige tiltak mot "konkursrytteri"
Dette er drøftet i Ot prp nr 26 (1998-99) kap 11, se punkt 11.4.6. Departementet er inne på flere mulige tiltak.

Konkurskarantene er et virkemiddel som i prinsippet særlig er rettet mot konkursryttere. Det kan imidlertid omgås ved bruk av stråmenn. En slik omgåelse er ikke lovlig. Etter Konkursrådets oppfatning er det viktig å bruke en del ressurser på håndhevelse av karantenereglene i slike tilfeller for å unngå uthuling av instituttet.

I proposisjonen er det også drøftet å gi nærmere regeler om tilbakesalg av eiendeler fra konkursbo til skyldneren eller skyldnerens nærstående. Konkursrådet ønsker ikke noe generelt forbud mot slikt salg. Et forslag fra Næringslovutvalget om regulering av prosedyrene for slike salg kan være mer aktuelt. Departementet har konkludert med at et slikt forslag bør sendes på ordinær høring før det eventuelt kan følges opp.

Næringslovutvalget har også foreslått en endring i dekningsloven § 7-10 som skal gi boet rett til å overdra skyldnerens eventuelle leieretter sammen med en samlet overdragelse av skyldnerens virksomhet. Hensikten med forslaget er bl.a. å redusere mulighetene for planlagte konkurser som ledd i konkursrytteri. Også dette forslaget er etter Konkursrådets oppfatning interessant. Departementet tar sikte på å sende forslaget på høring.

Ved lovendringen pr 1.1.2000 har dekningsloven § 5-4 fått en ny omstøtelsesregel i litra b. Denne gir mulighet til å omstøte vederlag til nærstående for kjøp, leie eller tjeneste. Dette gjelder beløp som åpenbart overstiger det som uavhengige avtaleparter ville ha avtalt. Regelen gir bl.a. muligheter til å omstøte underprisede transaksjoner som kan være et ledd i en planlagt konkurs. Konkursrådet anbefaler at man vurderer skyldnerens transaksjoner med tanke på denne bestemmelsen.